FORENING FOR STANDENS INTERESSER

Denne artikkelen tar for seg perioden 1924 til 1933, i bransjeforeningens 100-årige historie.

– Den 18. juni 1924 trådte 33 herrer sammen på Kristiania Børs for å «ta opp til drøftelse spørsmålet om dannelsen av en forening av radio interesserte firmaer til ivaretagelse av standens interesser».

Denne formuleringen er å finne mange steder i vårt historiske arkiv, første gang i Radiohandleren nr. 6/1939 når redaktør M. G. Kvaal tar for seg de første årene i anledning 15 års-jubileet.

Ved etableringen i 1924 er både produsenter, grossister og detaljister med, men i 1938 skiller handlere og leverandører lag. Opp gjennom årene skal de bli medspillere og motparter, også med ulike formelle samarbeid, inntil de i 1998 igjen samles i det som i dag er Stiftelsen Elektronikkbransjen. Når vi i 2024 skriver bransjeforeningens 100-årige historie, omhandler den både handler- og leverandørsiden, men også verkstedene og de ulike nye forbundene som dukker opp etter hvert som nye teknologier og produktkategorier kommer til.

Endel Kristianiafirmaer

Tilbake til stiftelsesmøtet i 1924. Dette er innkalt av et arbeidsutvalg, bestående av Thorvald Dannevig, Jens Michael Feiring og Alv Strengehagen. Utvalget er nedsatt av «endel Kristianiafirmaer, og tiltrådt av en rekke andre».

I invitasjonen heter det at «Broadcastingspørsmålet vil bli løst i den aller nærmeste fremtid», og at «tiden nu er inne til å samle alle radiofirmaer til en fast organisasjon, som kan vareta våre felles interesser, samt tjene som mellemledd mellem autoritetene og foreningens medlemmer».

Norske Radiohandleres Landsforening (NRL) blir enstemmig stiftet, og det første styret består av kaptein Wilhelm Meisterlin (formann), grosserer Thorvald Dannevig og overing. S. Kaaran, alle fra Kristiania, samt disponent W. Engebretsen (Tønsberg), samt ingeniørene H. J. Darre (Trondheim) og Einar Brodal (Stavanger). Til sekretær og kasserer blir grosserer Alv Strengehagen valgt, til revisor ingeniør Leif Støren.

Lisens fra 1924 til 2020

I løpet av det første året blir det holdt «21 officielle styremøter og praktisk talt utallige konferancer», og medlemstallet øker fra 64 til 139. Det rapporteres at Telegrafstyret og Kringkastingen har fulgt foreningens forslag når det gjelder avgiftene på radioapparater. Styret har dessuten «strevet meget» for å stoppe privatpersoners salg og bytte av apparater uten å betale avgifter, samt privatimport uten at stempelavgiften betales.

Innrapporteringen av solgte apparater er pålagt bransjen siden 1924, ved innføringen av en kringkastingsavgift på radioapparater. Denne er på 20 kroner, som betales til Telegrafverket. De beholder 20 prosent, og fordeler resten mellom kringkastingsselskapene. Fra 1933 går avgiften til NRK, og etter krigen får NRK selv ansvaret for innkrevingen. Frem til kringkastingsavgiften blir avviklet i 2020 og erstattes av finansiering over statsbudsjettet, samarbeider handlerforeningen med NRK for å effektivisere rapporteringsplikten, fra tiden med blanketter og stempel, og over i dataalderen. Handleren plikter i starten å merke alle apparater så fort de kommer inn på lager, med samme nummer som på rapporteringsblanketten. De kan få kontrollbesøk som sjekker at dette er gjort, og de skal selv kontrollere at kunden har betalt gyldig lisens. Sistnevnte ordning blir avviklet på slutten av 60-tallet, etter påtrykk fra NRL.

Lang-, mellom- og kortbølge

Tilbake til radioens barndom; i februar 1923 sender ingeniør Birkeland i Telegrafstyret det første «hallo» fra en sender på 500 watt på Tryvannshøgda i Oslo. I 1925 får det private Kringkastingsselskapet A/S konsesjon, og begynner med regulære sendinger i Oslo. Bergen og Tromsø kommer etter i 1926, Ålesund i 1927, etterfulgt av Stavanger, Trondheim og Kristiansand (1930) og Bodø (1931).

Det er krystallapparater og lampeapparater det går i, med AM-sendinger på lang-, mellom- og kortbølge i frekvensbåndet 150 kHz–30 MHz. Lyttingen skjer gjerne via telefoner, som hodetelefonene blir kalt. Helt fra starten er norske fabrikanter med, i konkurranse med utenlandske firmaer. Mest kjent i ettertid er A/S Jan Wessel Radiofabrikk Radionette (1927) og Tandbergs Radiofabrikk (1933), sistnevnte etablert av Vebjørn Tandberg.

I 1927 konstruerer Jan Wessel Radionette R3, som er Europas første radio for tilkopling til lysnettet. Modellnavnet angir at apparatet har tre radiorør, og radioen har lang- og mellombølge. Den avstembare spolen på toppen er fra Blaupunkt, mens røret er at typen Sinus Ultra fra Berlin. Kabinettet er en kjeksboks, Wessels mor syr stoffet som dekker bunnplaten, og den første produksjonen finner sted i leiligheten i Bygdøy Allé 67 i Oslo. Når Radionette R3 kommer på markedet er den en sensasjon, uten behov for batterier og med en for tiden lav pris på 150 kroner.

Gnistsendinger og reaksjonshyl

I nr. 7/1954 forteller J. M. Feiring, som var en av grunnleggerne av NRL:

– Det å høre på radio var jo dengang noe ganske annet enn nå. Den eneste senderstasjonen var 2LO i London. Mottakerne var reaksjonskoblet og innstillingen svært kritisk. Lytterne satt med hodetelefoner på ørene og programmet kom frem iblandet foruten atmosfæriske forstyrrelser også knitrende gnistsendinger og reaksjonshyl. Selve lyttingen var derfor mer en kuriositet enn nytelse.

Dette skildres av Rudolf Nilsen, i diktet «Radio» fra 1925, som trolig har hørt sendingen fra London. Dette er senere tonesatt av Pål Moddi Knutsen, og i 2019 utgitt på albumet «På gjensyn» med gruppa «På stengrunn». Vi gjengir ett av versene:

Du vet ikke hvem som synger
og om hun er stygg eller pen.
Du fant bare bølgelengden,
og stemmen var lys og ren.
Nu kneler du ved hennes føtter,
selv om hun har tykke ben!

Rundtelefonering

En regner med at rundt 20.000 radioamatører i løpet av første halvdel av 1920-årene bygger sin egen radiomottaker, og interessen er stor for den nye teknologien.

I 1932 kommer Blaupunkt med Europas første serieproduserte bilradio, med fem rør og et romvolum på ti liter.

I 1933 vedtar Stortinget lov om kringkasting. All kringkastingsvirksomhet skal drives av det offentlige, og etter at staten har kjøpt opp de private stasjonene, blir Norsk rikskringkasting (NRK) opprettet samme år. Utbyggingen finansieres gjennom tidligere nevnte kringkastingsavgift.

Når det gjelder hvem som har æren for ha skapt ordet «kringkasting», strides de lærde. Noen mener Karl Holmvang, andre telegrafdirektør Niels Nickelsen. I bladet Språknytt nr. 1/1975 mener Finn-Erik Vinje i en artikkel derimot å ha funnet frem til at Svein Eldøy er rette vedkommende. Han studerte i Tyskland, og sendte inn dette forslaget til Aftenposten som i 1923 utlyser en konkurranse for å finne det norske ordet for «broadcasting». Denne konkurransen vinnes for øvrig av ingeniør Karl Holmvang (Blommenholm), som fra 1919 til 1949 er direktør for Norsk Telefunken Radio, og en av initiativtagerne til Norske Radioforhandleres Landsforening. Han vinner 50 kroner med forslaget «rundtelefonering».

Høvding

Sammen med Radionette og Tandberg, er Høvding på denne tiden et sentralt radiomerke. Selskapet ble grunnlagt i 1930 under navnet A/S ILDIS, senere A/S Artik, før det i 1939 blir Salve Staubo A/S. Firmaet startet egen radioproduksjon i 1932, med varemerkene Songa og Høvding, og er en større annonsør i bransjebladet. Når bransjebladet i 1941 besøker fabrikken i Nydalen, kan Staubo fortelle at de hittil har produsert 90.000 radioer, hvorav 80.000 de seneste tre årene. I 1949-1950 går fabrikken over til produksjon av elektriske komfyrer.