I anledning bransjeforeningens 100 års-jubileum i 2024, publiserer vi ti artikler som tar for seg tiår for tiår. Artiklene er små tidsglimt, basert på hva vi har funnet i våre historiske årganger, og samles etter hvert som de publiseres på denne lenken.
Denne artikkelen tar for seg perioden 1934 til 1943, i
bransjeforeningens 100-årige historie.
Ved etableringen av Norske Radiohandleres Landsforening
(NRL) i 1924, er både produsenter, grossister og detaljister med. På en
ekstraordinær generalforsamling i februar 1938 skiller man lag. Dermed blir
NRL, som to år tidligere har byttet navn til Norsk Radiohandels Landsforbund,
et rent detaljistforbund. Samtidig etableres Radio-Leverandørenes Landsforbund
(RLL), og opp gjennom årene skal de to foreningene være medspillere og
motparter, også med ulike formelle samarbeid, inntil de i 1998 igjen går sammen
i det som i dag er Stiftelsen Elektronikkbransjen.
Annonse
Diskusjonens bølger
Ingeniør Einar Arnau fra Oslo, som er formann i
NRL fra 1936 til 1938, kaller splittelsen i 1938 et viktig avsnitt i
handlerforeningens historie:
– Det viktigste som ble gjennomført var jo at vi fikk slått
fast at NRL skulle være en sammenslutning for detaljister. Generalforsamlingen
på Engebret Café høsten 1936 ble meget bestemmende for foreningens videre
arbeide. Det var øyensynlig Oslo-foreningen og Stavanger-foreningen som gikk
sterkest inn for at foreningen skulle deles, og detaljistene ha sitt eget
forbund. Det var sterke krefter i sving for å få forslaget kullkastet, og det
var med knapt flertall at vi fikk nyordningen i stand. Diskusjonens bølger gikk
høyt, skriver han.
Overrettssakfører Henry Hvam går i 1938 inn som sekretær i
NRL etter Sverre Hjort-Johansen, som går over i samme stilling i
leverandørforbundet RLL. Denne foreningen har fra starten 28 medlemmer, «den
overveiende del av radiofabrikanter, importører og grossister».
Siden 1934 hadde
man fått enda en forening, Norske Radiofabrikanters Forbund, som ble dannet da
konkurransen mellom importører og de norske fabrikantene ble stadig mer
markant. De fleste medlemmene her er samtidig med i NRL, og forbundet nevnes
for siste gang i våre spalter i 1978, da Tandbergs Radiofabrikk tar over
sekretariatet samtidig med at Radiofabrikkenes Pantentkontor nedlegges.
Annonse
Ulike oppfatninger
Når det gjelder splittelsen av handlere og
leverandører, heter det i bransjebladet i forbindelse med 30 års-jubileet i
1954 at «den organisasjonsmessige skilsmisse førte imidlertid ikke partene fra
hverandre. Tvertimot etablertes en god kontakt, som stadig er blitt videre
utbygget».
Dette står i en smule kontrast til beskrivelsen daværende
styreformann Rolv Snare kommer med i sin tale under 60 års-jubileet til NRL i
1984:
– Det første organiserte innkjøpssamarbeidet på handlersiden
skjedde allerede i 30-årene. Hensikten var å få samme betingelser hos
leverandørene som grossistene. Dette satte leverandørgruppen seg imot.
Innkjøpssamarbeidet ble likevel etablert under navnet Norsk Radio Engros AS.
Samarbeidet mellom detaljhandelsgruppen og leverandørgruppen var etter hvert
blitt stadig mer anstrengt. En skilsmisse var ikke til å unngå, sier Snare.
Mens handlere og leverandører fortsatt er samlet i ett
forbund, kommer den første utgaven av bransjebladet ut, i januar 1937. Om dette
skriver NRLs formann Einar Arnau:
– Vi vil ha for øie den kolossale utvikling i radiobransjen
og følge denne videre, således at våre medlemmer kan holdes à jour både med den
tekniske og forretningsmessige utvikling.
Annonse
Fagbladet Elektronikkbransjen nr. 3/2024 er blad nr. 800 i
rekken, og alle utgaver ligger med søkefunksjon tilgjengelig på
elektronikkbransjen.no/historiskarkiv.
Redselsvelde
Disponent M. G. Kvaal (Oslo), som var formann i
NRL fra 1934 til 1936, er den første redaktør av bladet. Snaut to år senere,
den 1. september 1939, går Tyskland til angrep Polen, med den etterfølgende
konsekvens at Storbritannia og Frankrike den 3. september erklærer Tyskland
krig. Den 17. september rykker russerne inn i det østlige Polen, og den 30.
september går Sovjetunionen til angrep på Finland.
– Vi håper 1940 snart må bringe en lykkelig avslutning på
det redselsvelde som nu hersker omkring oss, står det årets siste utgave av Radiohandleren
i 1939.
– Når Landsforbundet for snart to år siden gikk over til å
bli et rent detaljhandlerforbund, som leverandørfirmaer ikke lenger kan være
medlem av, reistes samtidig et naturlig ønske om å bringe forbundets navn i
bedre samsvar med forbundets endrede egenart uten dermed å gi slipp på det
tradisjonsrike NRL. Denne sak har fått en heldig løsning på den måten, at
forbundet ved årsskiftet tok navnet Norske Radioforhandleres Landsforbund.
Dette er tre måneder før Tyskland den 9. april går til
angrep på Danmark og Norge, men Riksmessen i Leipzig som åpner 3. mars får
likevel bred omtale.
Samtidig står det:
Veggene har ører
– Myndighetene ber om at bladene viser
forsiktighet i omtale av årsberetninger og utsyn over norsk handels- og
industrivirksomhet. Der tales og skrives så altfor meget i dette land, selv
veggene har ører (...). Vi skal såvist ikke røpe hemmeligheter. Det nytter dog
neppe å legge skjul på den kjensgjerning at omsetningen i radiobransjen stort
sett var noenlunde tilfredsstillende i året som gikk. Importtallene var noe
lavere enn for 1938, men ikke så svært meget. Den innenlandske tilvirkning
holdt sig bra oppe og har tatt sikte på å gjøre sig mest mulig selvhjulpen
fremover. Selv om morgendagen alltid er uviss, arbeids det planmessig og
målbevisst på å møte fremtidens krav. Den menneskelige optimisme er ukuelig,
den skaper vår utrolig hurtige tilpasningsevne og bærer menneskeheten videre
frem over selv de mest oprørte oceaner av elendighet, dumhet og forbrytelse.
Nr. 2 og 3 kommer ut i februar og mars 1940, er begge på
bare 16 sider, og nevner knapt krigen i Europa. Derimot refereres det i nr. 2
til et vedtak i Oslo Radiohandleres Forening, der det henstilles til
fabrikantene om å «ta et lite pust i bakken før de sender nye modeller på
markedet, da dette for nærværende har mere enn nok med å fordøie de modeller
som allerede er bragt frem».
Skjebnetung dag
Så blir det stille på bladfronten, til nr. 4
kommer ut i august. Redaktør M. G. Kvaal skriver på lederplass:
– Det forrige nummeret av Radiohandleren lå på
ekspedisjonens bord ferdig til avsendelse hin tirsdag morgen den 9. april 1940
som så uventet skulde bli en av de mest skjebnetunge dager i Norges rikes
tusenårige saga. Hvor mange av abonnentene som fikk vårt lille hefte til slutt
vet vi ikke, alle fikk annet å tenke på, og vi har ikke kunnet komme igjen før
nu.
Innholdet i bladet viser at bransjen drives videre, og det
kalles blant annet inn til landsmøte på Hotell Continental i Oslo den 10.
september. En notis rapporterer at lyttertallet er 420.000.
Stemmen fra London
Under krigen tar tyskerne over alle medier. De
setter inn nazivennlige redaktører i avisene, mens NRK får sende «ufarlige»
program, direkte underlagt okkupasjonsmakten. De allierte klarer likevel å
sende på andre frekvenser, og sommeren 1941 kommer derfor en forordning om at
alle må levere inn sine radioapparater, med unntak av NS-medlemmer. Totalt blir
rundt 538.000 radioer innlevert. Mange beholder og gjemmer radioen, og «Stemmen
fra London» blir et begrep. På langbølgen kan man ta inn de frie norske sendingene
fra BBC, laget av NRK-medarbeidere som har fulgt den norske regjeringen i
eksil. Sendingene starter alltid med paukeslagene fra Beethovens femte symfoni,
Skjebnesymfonien, og introduksjonen «Dette er London, med nyheter på norsk»,
ofte opplest av Toralv Øksnevad.
En får bøye seg
Både i 1941 og 1942 kommer det ut seks utgivelser av bladet,
i 1943 tre utgaver, og i løpet av krigsårene preges bladet i stadig større grad
av den tyske okkupasjonsmakten. Samtidig inneholder både den redaksjonelle
teksten og annonsene mer eller mindre skjulte budskap om hva man synes om
okkupantene.
Men så, i nr. 3/1943, står følgende melding på forsiden av
bladet:
– Med heimel i lov av 22. februar 1943 om alminnelig
nasjonal arbeidsinnsats har Næringsdepartementet bestemt at «Radiohandleren»
skal slutte å utkomme fra 1. juni d. å. Formål som i øyeblikket er mere
livsviktig skal forbeholdes det som er av materialer og av arbeidskraft. En får
bøye seg for det og bladet stanser derfor no etter 6 ½ års virke.