EN SKIKKELIG FAITH GITAR!

Han er litt av en kjendis blant gitarister, gitarmakeren Patrick James Eggle. Selskapet Barnes & Mullins Ltd. legger da heller ikke skjul på at han er svært viktig for merkene deres, Faith Guitars og Shergold Guitars, som er henholdsvis akustiske og elektriske modeller.

– En god gitar skal gi mer tilbake enn du putter inn i den, være inspirerende, og ikke på noen måte ha noe som irriterer og ødelegger spillegleden. Andre har sagt dette før meg, men jeg synes en gitar skal føles som et par gamle tøfler – samtidig som den får en 50-åring til å føle seg som han er 12, sier Eggle til fagbladet Elektronikkbransjen.

Nederst finner du en video der Eggle tar oss med på en rundtur i verkstedet.

Vi møter ham i verkstedet han leier hos Barnes & Mullins i Oswestry i Shropshire i England, en drøy times biltur sørvest for Manchester, på grensen til Wales. Reisen hit er betalt av Musikkengros GE, som er norsk distributør, mens oppholdet for fagbladet Elektronikkbransjen er betalt av Barnes & Mullins.

– Det er mange som lager billige gitarer. Vi ønsker at folk skal betale for kvaliteten på instrumentet, ikke for navnet på halsen, sier Brian Cleary, som eier og driver Barnes & Mullins sammen med Bruce Perrin. 

I Norge siden 2002

Selskapets historie går tilbake til 1895, og de har i dag en rekke egne varemerker, i tillegg til at de i Storbritannia distribuerer enda flere varemerker innen musikkbransjen. Faith Guitars etablerte de i 2002, mens samarbeidet med Eggle kom i gang i 2006.

– Vi hadde et problem med å få gitarhalsen stabil, så jeg kontaktet Patrick som jeg hadde kjent siden 1985. Dette førte til at vi startet samarbeidet, og siden har Patrick redesignet alle modellene, sier Cleary.

Allerede det første året til Faith Guitars, ble de solgt i Norge.

– Jeg oppdaget Faith på Harrods i London, og hadde aldri sett en så vakker gitar. Siden har jeg solgt bra mange hundre Faith-gitarer, også gjennom de tre butikkene jeg var involvert i, som lå i Sarpsborg, Tromsø og Finnsnes, sier Geir Steinar Eriksen i Musikkengros GE.

Dette er et import- og distribusjonsselskap, men Eriksen selger også gitarene direkte til sluttkunder via nettbutikken Musikkinstrumenter.no.

– Der det er mulig sender jeg kundene videre til butikkene som selger gitarene. De kan tilby en helt annen service, og jeg forsøker etter beste evne å fremme de norske musikkhandlerne, sier Eriksen.

Foreløpig er det Loftet i Sogndal, Musikkverden i Tromsø, Gitarhuset i Bergen, Evas Musikkinstrument på Råholt, samt nettbutikken til Evenstad Musikk-Distribusjon og Musikkinstrumenter.no som selger Faith og Shergold.

– Jeg har håp om at flere butikker skal få øynene opp for disse gode gitarene. Her får man virkelig mye for pengene, sier Eriksen – og lanserer tittelen til artikkelen:

– En skikkelig Faith gitar!

Åtte egne merker

Han setter stor pris på å besøke Barnes & Mullins, og er imponert over det han får se. Selskapet har i tillegg til Faith og Shergold åtte egne varemerker; Barnes & Mullins (banjoer), Hidershine (strengeinstrumenter og -utstyr), Champion (ventilolje og glidekrem til blåseinstrumenter), Montford (tilbehør som vesker, pianokrakker og metronomer), TGI (tilbehør som plekter, stropper, flaskehalser, vesker og capoer), W. E. Hill & Sons (harpiks til strykeinstrumenter), Jose Ferrer (klassiske gitarer), Promuco Percussion (trommestikker og -visper) og Brunswick (akustiske gitarer).

– Alt dette er produkter jeg kan levere på det norske markedet, sier Eriksen til fagbladet Elektronikkbransjen.

I tillegg til sine egne varemerker, distribuerer selskapet 62 varemerker i Storbritannia, som Admira, Aguilar, Hofner, K&M, CodaBow, Lee Oskar, Peavey, Trace Elliot, Spector, Thomastik, Trevor James, Vandoren og Yanagisawa. På proffsiden distribuerer de Crest Audio, MediaMatrix, Peavey og K&M.

Men, tilbake til Faith og Shergold. Den norske distributøren håper flere får øynene opp for den kvaliteten han mener disse gitarene står for.

– Jeg har vært noen år i bransjen, og opplever at mange ikke har så lett for å begynne med nye merker. Derfor har jeg brukt mye tid og ressurser på digital markedsføring, og dette begynner å bære frukter, sier Eriksen.

Bare i løpet av den formiddagen vi er på omvisning hos Barnes & Mullins, får han inn bestillinger på tre gitarer.

– Som nevnt setter jeg sluttkundene i kontakt med nærmeste forhandler der dette er hensiktsmessig, og jeg ønsker absolutt å få flere på plass. Når det er sagt, ønsker jeg forhandlere som er interesserte i å satse på disse varemerkene, sier Eriksen.

Startet med banjo

På kontoret til Brian Cleary henger et bilde av S. Bowley Barnes og Albert Mullins. De etablerte i 1894 tidsskriftet «The Jo», og turnerte som banjoduo. De begynte å produsere sine egne banjoer, og utvidet snart med import av andre instrumenter. I 1914 omkom Albert Mullins 40 år gammel, da skipet Empress of Ireland sank ved munningen av elva Saint Lawrence, som går inn til Québec i Canada. Dette skjedde ifølge Wikipedia etter en kollisjon med det norske frakteskipet SS Storstad, og 1.012 av de 1.477 personene om bord omkom. Mullins var da på tur hjem etter en toårig salgsturné.

Barnes drev selskapet videre, og flyttet det fra Bornemouth til Rathbone Place i London. I 1976 hadde sønnen hans, Mark Barnes, overtatt virksomheten, og han flyttet selskapet til Grays Inn Road i Bloomsbury, like ved Kings Cross i London. Da Mark Barnes døde i 1986, tok Bruce Perrin over som administrerende direktør, og i 1999 flyttet han selskapet fra London til dagens lokaler, i Oswestry i Shropshire. I 2009 kjøpte han sammen med Brian Cleary selskapet av Barnes-familien, og de to har siden ledet det sammen.

– Gamle Barnes & Mullins-banjoer er i dag samleobjekter, sier Cleary.

Fra et skap trekker han frem en gammel Barnes & Mullins-gitar, som han ved en tilfeldighet kom over på en auksjon, og fra et stativ på veggen tar han ned en Shergold Masquerader-gitar fra 1976.

New Order og Joy Division

– Jeg hadde en slik da jeg var ung, og Barnes & Mullins var på 70-tallet distributør av Shergold. For to-tre år siden kjøpte vi varemerket og det som var igjen av selskapet, og Patrick utvikler på samme måte som med Faith disse gitarene, sier Cleary.

Han viser til at kjente artister som Mike Rutherford i Genesis, samt band som New Order og Joy Division spilte på Shergold, men innrømmer at varemerket nok ikke er så kjent i målgruppen – som er unge musikere.

– Derimot kan det nok hende at faren deres kjenner til Shergold! smiler Cleary.

– Vi kunne funnet på et nytt navn, men vi kjøpte Shergold - delvis fordi jeg spilte på Shergold selv, men også fordi vi trengte et navn til våre elektriske gitarer. Det sagt, er ikke navnet det viktigste, men kvaliteten på produktene vi tilbyr. De som kjøper en gitar på grunn av navnet, har noen andre og riktig store aktører å velge blant. Shergold var tidligere en liten aktør, selv da de var på sitt største, og kan best karakteriseres som et kultmerke, fra punktiden sent på 70- og tidlig på 80-tallet. Med på kjøpet fikk vi lekekassa til Shergold, med deres gamle ideer, som vi har kombinert med Patricks nye ideer, sier Cleary til fagbladet Elektronikkbransjen.

Han innrømmer at gamle Shergold-brukere, som fortsatt elsker sin gitar, kanskje ikke er så glade for at det er dukket opp nye modeller med det samme varemerket.

– De liker nok ikke at jeg sier dette, men denne gitaren er en million ganger bedre, sier Claery og holder frem deres nye versjon av Masquerader.

Seymour Duncan

Denne koster 9.000 kroner, og er utstyrt med en USA-produserte Seymour Duncan '59 Humbucker og TB4 Humbucker pickup-konfigurasjon, som skal gi en varm, kraftfull og superresonans lyd.

– Materialene er de samme som i en Les Paul, ganske enkelt fordi Gibson gjorde det riktig den første gangen, men prisen er langt rimeligere. Siden mange unge ikke har hørt om Shergold, må vi tilby topp kvalitet til en fornuftig pris, og vi ønsker at vi i løpet av tre til fem år skal gjøre det samme med Shergold som vi allerede har oppnådd med Faith, sier Cleary.

Han gir mye av æren for suksessen med Faith til Patrick James Eggle.

– Uten Patrick ville vi hatt en OK gitar i mellomklassen. I stedet har vi tatt merket til et fantastisk nivå, sier Cleary.

Han oppsummerer partnerskapet slik:

– Vi er gode venner, han leier lokaler av oss, designer Faith og Shergold, og er dessuten inne på eiersiden til sistnevnte merke.

Patrick James Eggle Guitars er navnet på selskapet til gitarmakeren, som på sine hjemmesider trekker frem kjente gitarister som Toni Iommi, Albert Lee og Rory Gallagher som noen av sine kunder. I verkstedet i Owestry har han tre medarbeidere, og når fagbladet Elektronikkbransjen er på besøk er han i full gang med å klargjøre gitarene han skal vise på musikkmessen The NAMM Show i Anaheim utenfor Los Angeles i California i USA. En av disse har en legering i nikkel-sølv, og koster 40.000 kroner.

– Seks av de åtte gitarene vi skal vise på NAMM er allerede solgt, sier Eggle. 

Tidlig ute

Han anslår at han bruker 60-70 prosent av tiden sin på sine egne gitarer, og at resten går med til Faith og Shergold.

– Hva legger du vekt på når du utvikler gitarene for Barnes & Mullins?

– At det er gitarer for gitarister, uten for mye bling og dekorasjoner, spillbare instrumenter bygd for å gi mye for pengene.

– Hvordan vil du sammenligne de første modellene du var med på å utvikle, med de nyeste?

– Vi hadde nylig en av de første inn til service, og jeg må innrømme at vi er kommet mye lenger. De største stegene tok vi de første to-tre årene, sidene har det mest handlet om å finjustere og forbedre gitarene. Halve arbeidet er å beholde kvaliteten, den andre halvdelen består i å forbedre den, sier Eggle til fagbladet Elektronikkbransjen.

– Patrick er som gitarmaker helt i toppen, følger med på nye teknologier og trender, og både Faith og Shergold er derfor tidlig ute med nyheter, skyter Cleary inn.

Også Eggle trekker frem fordelene med kompaniskapet.

– Da jeg flyttet hjem fra USA hadde jeg egentlig tenkt å etablere meg et annet sted, men jeg så fordelen av å være tilknyttet et større miljø. I mitt selskap er vi bare fire medarbeidere, mens vi gjennom Barnes & Mullins også kan dra veksler på deres kompetanse, sier han.

All utvikling av Faith og Shergold skjer i Owestry, mens produksjonen er lagt til Indonesia. Eggle er tett involvert i kontakten med fabrikken, som han riktignok foretrekker å kalle et verksted.

Stort potensial

– De driver omtrent som oss fire, men i større målestokk med 60 medarbeidere, sier Eggle.

– Disse er snarere håndverkere enn fabrikkarbeidere, og de er et lite selskap som har vokst sammen med vår suksess, sier Cleary.

Som alle strengeinstrumentene Barnes & Mullins selger, unntatt de aller rimeligste ukulelene, sjekkes Faith- og Shergold-gitarene før de går ut på det britiske markedet.

– Det er alltid noen som selger billigere, og det er ofte fordi de ikke gjør ting som dette, sier Cleary.

Gitarene som Musikkengros tar inn til Norge, gjennomgår i utgangspunktet ikke denne kontrollen.

– Siden de likevel skal sendes til Norge etter en eventuell kontroll i England, med risikoen som ligger i transportskader, tar vi selv denne sjekken før de sendes ut, sier Eriksen.

Phil Harrop er Barnes & Mullins’ første eksportsjef, en stilling han har hatt et par års tid.

– Tidligere var jeg selger på veien i Storbritannia, mens jeg nå har ansvaret for resten av kloden. Vi har alltid solgt på verdensbasis, men har ikke fokusert på det, så potensialet er massivt. Får vi opp salget i USA, er spørsmålet snarere om vi klarer å produsere nok, sier Harrop.

Barnes & Mullins har 42 ansatte, kontor, lager og verksted på 4.300 kvadratmeter, og omsetter for 12 millioner britiske pund.