Til forskjell fra andre som har samlet inn slike produkter og bygd opp større eller mindre museer, har Steen ingen bakgrunn i radio- og elektronikkbransjen, verken selv eller gjennom familien. Han er utdannet bygningsingeniør og livnærer seg med eget entreprenør- og eiendomsfirma i Trondheim. Museet i Sjøbygda ved Selbusjøen i Trøndelag blir attåtnæring. Men samlingen, som altså skal være landets største, blir hvert år besøkt av rundt 10.000 mennesker.
Norsk hovedvekt
Som navnet Norsk radiomuseum indikerer er hovedvekten lagt på norskproduserte radioer og annen forbrukerelektronikk. Museet inneholder en rekke klenodier som kan ha interesse langt utover Norges grenser. Steen har også fattet interesse for å samle på fotoutstyr og sykler, men det er i hvert fall foreløpig i meget beskjeden grad.
– Interessen for elektronikk kom nok i tiårsalderen, og da snakker vi jo primært om radio. Det utviklet seg gradvis gjennom årene, men det er i de siste 40 årene jeg har samlet aktivt, sier Steen.
Selv karakteriserer han samlingen som et museum for radio og lyd. Sykkelavdelingen har han bygd opp fordi det faktisk ikke er noe organisert sykkelmuseum her til lands. Dette har da vært en av utfordringene Steen har tatt.
Edda
Levangermannen kan rose seg av å ha en nærmest komplett samling av radioer fra Trondheims-produsenten Edda. Dette er et av de mange navnene for den historiske produksjonen av radioer i Norge. Det blir påstått at det før første verdenskrig var over 80 radioprodusenter her til lands, og i slutten av 40-årene er det i Stiftelsen Elektronikkbransjens arkiv registrert nær 50. Edda er et av de mest kjente navnene når vi unntar de største produsentene som Tandberg og Radionette.
– Selv om jeg har begrenset meg til i hovedsak til å samle på norske radioapparater, er denne produksjonen i seg selv så stor og omfattende at det har vært en enorm oppgave, sier han.
– Hva legger du mest vekt på som radiohistoriker og samler?
– Det må være oppbyggingen av den norske radioindustrien helt fra Jacobsens elektriske startet rundt 1924. Starten på storhetstiden begynte med Jan Wessel og Radionette i 1927 og ikke minst med Vebjørn Tandberg fra 1933. Allerede før krigen var dette en meget spennende industri og fabrikker i rask utvikling.
Steen legger ikke bare vekt på den tekniske utviklingen av radioene, men også det designet de norske produsentene skapte.
Kjøpte fraflyttet gårdsbruk
Da Steen begynte å interessere seg for Sjøbygda på østsiden av Selbusjøen, var området nærmest totalt fraflyttet og gårdene lå øde. Mange var også preget av sterkt forfall. Steen kjøpte et småbruk med flott beliggenhet og utsikt vestover mot sjøen. Her satte han i gang et omfattende restaurerings- og nybyggingsarbeid. Resultatet er blitt et gårdsmuseum, der låvebygningen inneholder selve museet og i tillegg kafé og kontorer.
– Det var en tilfeldighet at vi havnet her. Gården ble annonsert for salg i 2003. Om bygningene var aldri så dårlig, var plassen vakker. Til da var samlingen på lager i Trondheim. Meningen var først også å bruke gården til lager. Men underveis kom ideen til å bruke gården til å vise samlingen frem til publikum. Dette har tatt av langt i overkant av hva vi ventet.
10.000 besøkende
Som nevnt blir Norsk radiomuseum besøkt av mer enn 10.000 årlig. Det er imponerende nok å få så mange til den bortgjemte Sjøbygda. Hvorfor ikke i stedet satse på et museum i Trondheim med kanskje enda flere besøkende som resultat?
– Jeg tror at grunnen til den veldige interessen og besøkstallet er at vi ligger her og ikke i storbyen. Trondheim er primært et besøksmål for turister, og de kommer stort sett ikke til et museum som dette. Hit kommer interesserte nordmenn enkeltvis eller i grupper. Jeg tror vi aldri ville fått så mange besøkende i Trondheim. Dit kommer folk for å se Nidarosdomen, slår Steen fast.
Flesteparten av de besøkende til Norsk radiomuseum er firmaer og pensjonistgrupper.
– Jeg satser på at de som kommer hit ikke bare skal se på stumme radioer men også høre lyd og oppleve tale og musikk fra produktene. Det er mye flott å vise fram, både å se og høre, sier han.
Her skal det nevnes at Steen har greid å få tak i en komplett kystradiostasjon fra Ørlandet. I tillegg har han overtatt et helt analogt lydstudio fra NRK. Det har i mange år vært brukt blant annet til Her og Nå-sendingene. Steen demonstrer aktuelle programmer og opptak fra begge anleggene.
– Jeg satser på å gjøre museet levende og ser at folk ofte er glade og opprømte når de forlater lokalene våre.
Jungeltelegrafen
Jan Erik Steen og Norsk radiomuseum har ikke noe stort markedsføringsbudsjett. Det går faktisk litt av seg selv. Den kjente jungeltelegrafen sørger for at folk som har besøkt museet anbefaler det til andre. Begeistring og entusiasme er god markedsføring i seg selv.
– Folk som kommer til et radiomuseum i Sjøbygda har ikke store forventninger før de går inn, men jeg merker ofte gleden og entusiasmen når de går ut.
Steen innrømmer imidlertid at museet aldri kan bli noen god butikk selv om det tas inngangspenger og blir solgt en del kaffe og mat.
– Det er mange kostnader jeg må ta selv. Med et slikt museum kan man selvsagt prøve å få støtte fra kommune og fylke. Men da blir det fort føringer og begrensninger på driften. Det tror jeg ville ført til at jeg ikke kunne holdt på som jeg ønsker.
Kultur
Både Jan Erik Steen og kona Anne Helene Steen er kulturinteresserte, og i museets åpningssesong fra cirka 20. mai til 20. september blir det ofte laget kulturarrangementer på gården. Ved siden av gården er det laget et amfi som gir publikum et godt utgangspunkt for konserter og andre fremførelser. Her opptrer kjente artister og teaterensembler. Også konsertene og teaterforestillingene blir arrangert av Norsk radiomuseum, for, som Steen sier, å promovere stedet.
Det har vært båttrafikk på Selbusjøen siden 1871. I 2004 ga de som eide passasjerbåten seg og solgte den til Steen. Nå kan Steen tilby båtskyss fra Klæbu over sjøen til museet. Totalt er det lagt opp til en opplevelsestur.
Usikker fremtid
Når vi spør om utsiktene fremover, får Steen en bekymret rynke i pannen. Dagens drift er basert på egeninnsats og familien som medhjelpere. Hittil er det ikke klart hvem som kan overta når Steen en gang må legge årene inn. Selv om han fortsatt ikke er noen gammel mann, er dette et viktig spørsmål for dagens eier. Han er fullstendig klar over at de som kommer etter må ha en betydelig interesse kombinert med teknisk innsikt og masser av entusiasme for å drive museet videre.
Det Selbu er mest kjent for, er vel vottene. Men også dette har museumseieren tenkt på:
– Vi fikk et par votter i gave fra Selbu kommune da vi åpnet museet, og de har gått inn som en naturlig del av samlingen vår, selv om produktet avviker sterkt fra resten av innholdet på museet.
