FORELDELSE AV ANSVARET

Dette gjelder datautstyr,  brune- og hvitevarer og annen elektronikk. Jeg har tidligere skrevet om sikkerhetsmangelsbegrepet, se blant annet artikkelen i fagbladet Elektronikkbransjen 2/2011. Kjernen i begrepet er utpreget skjønnsmessig, og vurderingstemaet er hvorvidt produktet mangler den sikkerhet som en forbruker eller allmennheten med rimelighet må kunne forvente, jf. produktansvarsloven § 2-1.

Ansvaret for sikkerhetsmangler er ikke begrenset av garantitid eller reklamasjonsfristene i forbrukerkjøpsloven. Hvis TV-en selvantenner etter 6 års bruk på grunn av en sikkerhetsmangel, vil importøren være erstatningsansvarlig, selv om reklamasjonsfristen løp ut ett år tidligere. Heller ikke produktforsikringer begrenser ansvaret etter produktansvarsloven.

Tre år

Utgangspunktet er at krav etter produktansvarsloven foreldes etter 3 år fra skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden, sikkerhetsmangelen og hvem produsenten eller importøren er, jf. produktansvarsloven § 2-7 første ledd. Dette utgangspunktet er i tråd med den alminnelige regelen om foreldelse av erstatningskrav som følger av foreldelsesloven § 9, og innebærer at skadelidte (eller hans forsikringsselskap ved regress) mister sitt krav tre år etter han fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden (1), sikkerhetsmangelen (2) og hvem produsenten eller importøren er (3).

Fristen løper først fra det tidspunktet samtlige vilkår (1)-(3) er til stede.  Det er følgelig ikke tilstrekkelig at skadelidte har oppdaget skaden og vet hvem som er produsent, hvis det ikke er holdepunkter for at skaden skyldes en sikkerhetsmangel. I enkelte tilfeller vil dette innebære at foreldelsesfristen først begynner å løpe når det er gjennomført sakkyndig undersøkelse og blir konstatert at skadeårsaken er en sikkerhetsmangel.

Tilnærmet evigvarende

Bestemmelsen jeg har omtalt ovenfor, innebærer isolert sett et tilnærmet evigvarende produktansvar for importører og produsenter. Et slikt ansvar ville vært nærmest umulig å leve med for produsenter og importører, og produktansvarsloven har derfor en viktig unntaksbestemmelse i § 2-7 andre ledd. Bestemmelsen lyder: «Kravet foreldes likevel senest 10 år etter at produsenten har satt det skadevoldende produktet i omsetning.» «Produsent» i loven omfatter også importører. Fristen er objektiv – dvs. uavhengig av kunnskap om kravet – og løper fra det tidspunkt produsenten/importøren leverer produktet til forhandler. Det er med andre ord ikke avgjørende for fristens utgangspunkt når maskinen er solgt fra forhandler til sluttbruker.

Forliksklage eller stevning

I motsetning til treårsregelen er den absolutte fristen i § 2-7 annet ledd en spesialregel for produktansvarssaker. Regelen bygger på EF-direktivet 85/374/EØF artikkel 11 og er nettopp begrunnet i hensynet til produsentenes behov for avgrensede ansvarsperioder.

Både treårsfristen og den absolutte tiårsfristen avbrytes iht. reglene i foreldelsesloven. Som hovedregel innebærer dette at skadelidte eller forsikringstaker må ta ut forliksklage eller stevning. Det er ikke tilstrekkelig at forhandler eller produsenten får melding om kravet, slik det er ved reklamasjon.

Selv om spesialbestemmelsen i produktansvarsloven § 2-7 innebærer at produsenter og importører kan sette et endelig punktum for potensielt ansvar etter ti år, er ti år likevel lang tid, kanskje særlig i elektronikkbransjen som er i stadig endring. Spesielt kan tiårs perioden være belastende der forbruker har brukt produktet langt utover normal levetid.