KUNDEN MENER MOBILEN
IKKE SKULLE VÆRT SKROTET

I denne saken reklamerer kunden (utenfor garantitiden, men innenfor reklamasjonstiden) til verkstedet. Etter seks måneder er også bevisbyrden på kundens side. I denne saken ventet også kunden lenge før telefonen ble levert inn, etter at han hadde reklamert første gang.

SAKEN GJELDER: KLAGE PÅ ØDELAGT OG SKROTET MOBILTELEFON

Sammendrag av faktiske forhold og partenes anførsler

Klageren kjøpte en mobiltelefon av innklagde for kr 2.290,-. Et år senere reklamerte klageren til innklagde da han opplevde periodiske problemer, både med at mobiltelefonen plutselig gikk tom for strøm, låste seg, ble veldig varm samt kuttet umotivert under samtaler. Telefonen ble imidlertid ikke innlevert til innklagde for undersøkelse på dette tidspunktet. Halvannet år senere ble telefonen sendt inn til produsentens serviceverksted, og klageren fylte ut et elektronisk skjema med krav om garantidekning. Han forklarte at problemene hadde vært til stede helt siden telefonen var ny, og at den ikke hadde blitt bedre til tross for programvareoppdateringer. To uker senere skrev verkstedet følgende til klageren:

«Det er ikke garanti på apparatet fordi tlf er utenfor garanti tiden. Vi kan tilby reparasjon av mainboard. Vi tar forbehold om at det ikke avdekkes andre skader på apparatet. Reparasjonen koster 1.139 kr eks mva. Apparatet kan returneres ureparert (vil koste kr 310,- eks mva) eller vi kan beholde apparatet (koster ingenting). (…) kontakt din forhandler om søke om reklamasjon».

Uken etter svarte klageren med: «Behold apparatet».

Etter dette ble mobiltelefonen skrotet av innklagde. Klageren anfører at han anså innsendelsen av telefonen til serviceverkstedet som en reklamasjon og ikke en ren garantisak, noe også både ordlyden i feilbeskrivelsen samt den opprinnelige reklamasjonen to år tidligere trakk klart i retning av. Han syntes det var urimelig å skulle måtte betale over kr 300,- for å få varen returnert ureparert og ba derfor innklagde om å beholde den.

Ifølge klageren oppfattet han det slik at telefonen skulle oppbevares hos innklagde frem til saken var behandlet hos Forbrukerrådet, men ikke at den skulle kasseres.

Innklagde anfører at klageren benyttet skjemaet for garanti ved innsendelse av mobiltelefonen til verkstedet og at kravet ble avvist siden garantitiden var utløpt. Reklamasjon må derimot rettes mot forhandleren, noe klageren også ble gjort oppmerksom på. Klageren valgte imidlertid det alternativet som innebar at verkstedet beholdt telefonen og senere skrotet denne. Innklagde avviser således klagerens krav.

Påstand

Klageren har nedlagt prinsipal påstand om at innklagde skal betale han kr 2.290,- i hevingsoppgjør. Subsidiært krever klageren at innklagde skal betale han erstatning med kr 2.290,- og atter subsidiært et prisavslag begrenset oppad til kr 2.290,-. Atter subsidiært krever klageren at innklagde skal omlevere mobiltelefonen. I tillegg er det nedlagt påstand om renter.

Utvalget ser slik på saken

Saken gjelder et kjøp mellom en næringsdrivende og en forbruker, og forholdet reguleres derfor av forbrukerkjøpsloven 21. juni 2002 nr. 34 (fkjl.), jf. § 1. Det fremgår av fkjl. § 15 andre ledd, bokstav b at tingen skal svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper. Hvorvidt tingen er mangelfull skal vurderes ut ifra forholdene ved leveringen, jf. fkjl. § 18 første ledd, jf. §§ 14 og 7.

Utvalget bemerker at det er klageren som har bevisbyrden for at årsaken til problemene med mobiltelefonen forelå på leveringstidspunktet. Basert på sakens opplysninger, kan ikke dette legges til grunn, og varen kan derfor heller ikke anses å ha vært mangelfull. Utvalget forstår saken dit hen at klageren i utgangspunktet sendte inn mobiltelefonen som en reklamasjon, og at han verken var bevisst hvilken type skjema som ble benyttet eller at reklamasjonshenvendelser måtte gjøres direkte til selgeren.

Utvalget påpeker i den forbindelse at forbrukeren i tråd med fkjl. § 27 tredje ledd kan rette en reklamasjon overfor den som etter avtale med selgeren har påtatt seg å avhjelpe mangler. Det er imidlertid på det rene at serviceverkstedet i melding til klageren gjorde han oppmerksom på at reklamasjoner utenfor garantitiden måtte fremsettes overfor innklagde. Dette fulgte ikke klageren opp, men bekreftet i stedet at verkstedet kunne beholde telefonen. Klageren har forklart at bakgrunnen for dette delvis var at han mente det var urimelig å skulle måtte betale et gebyr for undersøkelsen og delvis fordi han ikke oppfattet at alternativet innebar skroting av telefonen.

Det følger av fkjl. § 30 fjerde ledd at dersom det ikke foreligger en mangel, kan selgeren bare kreve betaling for undersøkelser som har vært nødvendige for å avgjøre om det foreligger en mangel, dersom selgeren har gjort forbrukeren uttrykkelig oppmerksom på at han eller hun selv må dekke slike kostnader. Det er uklart for utvalget om klageren forut for innsendelsen av telefonen ble gjort oppmerksom på at et slikt gebyr kunne påløpe, men dette er uansett ikke avgjørende. Så lenge klageren ikke protesterte på undersøkelsesgebyret overfor verkstedet, men ga en uforbeholden aksept om at de kunne beholde telefonen, måtte verkstedet kunne legge til grunn at klageren også aksepterte skroting. Etter utvalgets oppfatning forelå det ikke holdepunkter for klageren til å tro at verkstedet skulle ta vare på mobiltelefonen i påvente av en tvistebehandling. Etter dette mener utvalget at innklagde hadde avtalerettslig dekning for å skrote telefonen, og klagen tas ikke til følge.

Les flere juridiske artikler