HVOR LENGE SKAL TV-MARKEDET KNEBLES?

Her er nemlig frihet mer eller mindre et fremmedord for mange.

En viktig forutsetning for at markedet skal fungere for kunden, er at kunden har frihet til å velge den leverandøren som han eller hun mener er den beste til å dekke sitt behov. Dette forutsetter at markedet har mange aktører – og at kunden kan velge fritt.

Dessverre er vi langt unna en slik situasjon med nevnte forutsetninger når det gjelder TV-markedet – og spesielt i byer og på tettsteder. Dette markedet er nemlig preget av kabeloperatører som har mer eller mindre monopol i sine respektive områder – og aktører som ser ut til å satse på tvang som virkemiddel for å sikre seg mest mulig omsetning.

3.574 kroner i snitt

Enkelt fortalt er det aktører som i realiteten ofte tvinger deg til å kjøpe to ulike tjenester, selv om du som kunde bare ønsker en av dem. For skal du ha bredbånd fra en kabeloperatør, så kreves det ofte at du også kjøper TV-abonnement fra den samme – og omvendt. På denne måten har mange husstander mistet sin frihet når det gjelder bredbånd og TV.

Og TV-markedet er slettes ikke noe uvesentlig marked for folk flest. Gjennomsnittsnordmannen så nemlig i snitt på tradisjonell TV i 167 minutter hver dag i 2013, ifølge TNS Gallup. Dessuten brukte snitt TV-abonnenten i Norge 3.574 kroner på TV-abonnement i fjor. Det viser tallene når vi deler den totale omsetningen til de tradisjonelle TV-distributørene på totalt antall abonnementer. Kort sagt: det er mye TV-titting, men også mye penger.

Problemstillingen manglende frihet på dette området angår mange da kabelmarkedet er det desidert største markedet for TV-distribusjon i Norge, med 933.000 TV-abonnement i 2013, i følge Post- og teletilsynet. Totalt sto kabel for 42,3 prosent av alle tradisjonelle TV-abonnement i Norge i 2013. Omsetningen av kabel-TV-abonnement i Norge var i 2013 på 2,69 milliarder kroner, ifølge tilsynet. Det dreier seg da først og fremst om folk som bor i byer og tettsteder – det vil si de mest befolkningstette områdene her til lands.

Tvangssituasjon

Stadig flere nordmenn har havnet i denne tvangssituasjonen – og Forbrukerrådet har for lengst sagt at de skal se nærmere på problemstillingen koblingssalg. Fagdirektør Finn Myrstad hos Forbrukerrådet uttalte nylig følgende i Aftenposten: «Vi ønsker en uavhengig analyse av den reelle konkurransesituasjonen på bredbånd i Norge. Blant annet må man se på koblingssalget».

Daglig leder Christian Moen i Lynet Internett uttalte følgende i Aftenposten 28. august: «Hvorfor kan ikke kabel-TV-selskapene selge TV og internett til de som vil ha, og ikke påtvinge kundene et tilbud». Han sier også til samme avis: «I dag har kabel-TV-aktørene en sameksistens som nesten kan minne om stilltiende kartellvirksomhet. Det er i praksis et duopol som hemmer konkurransen i borettslagsmarkedet på nasjonalt nivå, og et monopol når du ser bydel for bydel».

Samtidig ser vi at stadig flere nordmenn står frem og er fortvilet over nettopp denne mangelen på frihet – og de store kostnadene det er ved å kjøpe seg ut av dette problemet. Også vi i RiksTV opplever denne problemstillingen da kunder kontakter oss og er fortvilet over den avmaktssituasjonen de har kommet opp i.

For full frihet

Situasjonen i markedet hvor kabel-TV-operatørene driver sitt koblingssalg ser ut til å bli verre og verre. Markedet er her preget av svært begrenset eller ingen konkurranse.

Og mindre uholdbar er ikke situasjonen for de som bor i leilighet, der mange borettslag og sameier faktureres kollektivt og hvor TV-regningen blir en del av fellesutgiftene. Dette gir null frihet for den enkelte husstand. Vi i RiksTV ønsker at hver enkelt husstand skal ha full frihet: Til å velge TV-distributør og hvilke TV-pakker man ønsker samt valg av bredbåndsselskap. I dag er man svært langt fra en slik situasjon.

Det er på tide at myndighetene får opp øynene for det som skjer i kabel-TV-markedet – og den tvangskulturen som er blitt etablert. Forbrukerne har for lengst fått føle problemet på kroppen.

Forbrukermyndighetene bør derfor få fortgang i saken – og samferdselspolitikerne bør sette saken høyt oppe på prioriteringslisten.

Hvis ikke blir forbrukeren den store taperen – og friheten kun en fjern drøm.