Per Gerken begynte hos Sønnico kort tid etter at tyskerne var kastet ut av landet og folket var opptatt av gjenoppbygging og lengtet tilbake til normale tilstander. Alle var opptatt av å finne igjen sine gamle radioapparater, som var levert inn etter at tyskerne nedla forbud mot å høre på radio i 1941. Mange fant ikke igjen radioene sine, og var ivrige etter å kjøpe seg en ny. Gehrken, som var med i Milorg under krigen, skulle hjelpe til med å velge rett modell.
– Hvilket vareutvalg hadde dere i forretningen da du begynte?
– Først og fremst radioer. Tyskerne hadde tatt radioene fra oss, og det var om å gjøre å få dekket opp dette. Det var stor mangel på radioer, men vi fikk apparater fra mange fabrikker her i Norge. Typisk for de første årene var varemangel. Men så begynte det å komme flere modeller og nye typer produkter. Det var reiseradioer og båndopptakere. Etter hvert kom TV-apparatene, sier Gehrken.
Edda og Østfold Radio
De dominerende merkene var Tandberg, Radionette og Philips.
– Vi hadde også David Andersen, Høvding, Edda fra Trondheim og Østfold Radio, som etter hvert gikk over til å lage batterieliminatorer.
– Kom det noen utenlandske merker den første tiden etter krigen?
– Nei, det gjorde det ikke, bortsett fra Philips-modellene som ble laget i Norge. Da fjernsynet kom, leide Philips en etasje av Sønnicos bygg der de produserte sort/hvitt-fjernsyn.
– Hvordan var dagliglivet i forretningen den gangen?
– Det var å snakke med kunder og prøve å selge mest mulig. Vi hadde masse hyggelige kunder. Mange fikk ikke akkurat det apparatet de ville ha den første tiden. Vi hadde også lange ventelister på radioer, og etter hvert som vi fikk leveranser, ringte vi opp kundene. Fabrikkene manglet radiorør. Jeg kan huske at Tandberg, som blant annet laget Huldra, produserte apparater uten rør. Etter hvert som de fikk rør, ble radioene gjort ferdig og sendt ut i markedet. Det hendte også at folk måtte skaffe seg rør selv.
– Solgte dere rør løst den gangen?
– Nei, men vi hadde rør på lager på verkstedet.
– Hvordan var konkurranseforholdene i Oslo den første tiden etter krigen?
10.000 kroner før jul
– Det var gemyttlig. Vi hadde også felles aktivitet i Oslo Radiohandlerforening. Både butikksjef John Lie hos Sønnico og jeg var aktive i foreningens styre. Handlerne samarbeidet ikke om priser den gangen heller, men prisene på alle produktene var veiledende.
– Dere solgt også småelektrisk og lamper?
– Vi hadde mange småelektriske produkter. Når det gjelder omsetning, kan jeg huske at vi i dagene før jul solgte for 10.000 kroner. Det var veldig mye den gangen, sier Gehrken.
Han bekrefter at Sønnico var den absolutt største bransjeforretningen i Oslo på den tiden. Men så kom de første rabattbutikkene…
– Det ble et stort problem. Jeg tenker på Aktuell som hadde mange butikker bare i Oslo. Men det gikk jo ikke så bra etter hvert, det heller. Vi ble også nødt til å gi avslag på prisene. En liten historie: Vi hadde begynt å gi ti prosent rabatt. En kunde hadde bestemt seg for et Tandberg-apparat. Så sier ekspeditøren: Jeg kan glede deg med at du får ti prosent rabatt. Da føk kunden opp og skrek: Jeg handler ikke i en rabattbutikk! Deretter løp han ut døra, smiler Gehrken.
Så kom fjernsynet, men Gehrken forteller at dette ikke betydde noen ny måte å drive butikk på.
– Salgsvolumet var svært lite til å begynne med. Jeg husker vi sammen med 20-30 andre handlere reiste til Philips-fabrikkene i Eindhoven. Det et var i 1959, og vi skulle lære å selge apparater. Det var lærerikt i grunnen. Det vanskeligste med fjernsynet var at det var flere knotter å ta hensyn til. Men jeg husker Philips-folket i Holland allerede da sa at barna kom til å lære teknologien først.
Store på B & O
– Sønnico ble tidlig inn stor Bang & Olufsen-handler. Fortell litt om hva dette merket betydde for dere.
– Dette var mange år senere. Aktuell hadde de samme kjente merkene som oss, og de ga store rabatter. Vi kunne ikke følge med på dette i lengden, vi bare tapte penger. Bang & Olufsen bestemte seg for å satse stort i Norge, og vi ble med på dette for fullt og solgte veldig mye. B & O var litt restriktive og ville ikke selge til alle handlere. Etter hvert ble de pålagt å selge til alle.
– Merket du gjennom dine 40 år i bransjen endringer når det gjelder kravet til kunnskap og service hos handlerne?
– Nei, jeg synes ikke det. Man sier at kunden alltid har rett. Men for kundene blir det stadig mer å forholde seg til når de skal kjøpe bransjens produkter. Det er atskillig flere knapper enn i gamle radioapparater, som bare hadde bølgevelger og en volumkontroll, sier Gehrken.
Han forteller at handlerne som regel fikk opplæring hos leverandørene, i tillegg til at de satte seg inn i bruksanvisningene.
– Når kundene spurte, måtte vi kunne svare. Dette var lettere før, siden bruksanvisningen i dag mer likner en vitenskapelig avhandling.
Sønnico hadde tidlig et eget demonstrasjonsrom for Hi-Fi og stereo. Gehrken sier dette betydde mye for omsetningen.
– Rommet lå slik til at du kunne se gjennom vinduet vårt og inn på Hi-Fi-rommet og stereoanleggene der. Vi solgte mye på det rommet. Det kostet en del å bygge det, men fordelen var at kundene som skulle kjøpe lysekroner og andre produkter ikke ble forstyrret av musikken. Rommet var lydtett.
Beliggenheten midt på Karl Johans førte til at mange utenlandske turister kom innom.
Populære i Amerika
– Båndopptagerne til Tandeberg var veldig populære i Amerika, og mange benyttet seg av muligheten til å kjøpe avgiftsfritt på eksport. Det fine var at Tandberg hadde egen salgs- og serviceorganisasjon i USA, så dette var ikke noe problem for de amerikanske kundene.
– Hva synes du selv om produktene i bransjen og hva de har blitt til i årene etter at du gikk av?
– Det er fantastisk. Jeg har mer enn nok med å styre med mitt eget fjernsynsapparat hjemme. Fjernsyn er nok den produktgruppen som har utviklet seg aller mest, sier Gehrken som ikke har skaffet seg flatskjerm.
Han er av og til innom kjedenes stormarked, og synes det er strålende å være kunde der.
– Men at de kan tjene penger på det utvalget de har, skjønner ikke jeg.
– Hva synes du om servicen sammenlignet med den du selv var vant til å yte?
– Jeg har blant annet handlet TV-apparat og komfyr på et stormarked, og det var helt ok. Jeg handlet en gang et apparat hos en av de store kjedene. Det gikk i sort/hvitt samme kveld. Jeg dro ned til butikken, og de lurte på om jeg var hjemme resten av kvelden. Det var jeg, og ikke lenge etter kom de med et nytt apparat. Jeg lurte på om de ikke skulle reparere det gamle for å se hva som var galt, men det skulle sendes tilbake til fabrikken, sier Gehrken.
Per Gehrken (86)
1946: Butikkansatt hos Sønnico AS, radio/TV-forretning i Oslo
1975: Butikksjef samme sted
1986: Pensjonist
