RETUR IKKE
LENGER IDEALISME

Det sier styreleder Bjørn Stordrange i Norsirk. Vi møter ham i anledning 25 års-jubileet for bransjeforeningens returselskap, sammen med Hans Løken og Stig Ervik. Som Stordrange var Løken med helt fra starten, mens Ervik i 2008 tok over Løkens rolle som daglig leder.

– I starten var fokuset å gjøre et best mulig miljøarbeid, ikke så mye å tjene penger. I dagens returmarked, med stor konkurranse, er det naturlig og riktig at Norsrik en ren kommersiell virksomhet. For å ha en god og effektiv grønn sektor, må den tiltrekke seg penger og investeringer. Derfor kan man ikke, som enkelte idealister kanskje tror, stille krav til at aktørene som opererer på dette markedet ikke skal kunne tjene penger. Når vi går inn i de neste 25 årene, må det være rom for å tjene penger, sier Stordrange.

Norsirk er et landsdekkende produsentansvarsselskap for elektriske og elektroniske produkter, batterier og emballasje. Selskapet samler inn, miljøsanerer og gjenvinner avfall i henhold til kundenes produsentansvar, og er eid av fire bransjeforeninger: Stiftelsen Elektronikkbransjen (30 prosent), Norske Elektroleverandørers Landsforening (NEL) med 30 prosent, IKT Norge (30 prosent) og Abelia (10 prosent). NEL, som i sommer endret navn til Applia Norge, er en del av Stiftelsen Elektronikkbransjen, som også er utgiver av fagbladet Elektronikkbransjen.

PRIORITERT I SIRKULÆRØKONOMIEN

– Det er knyttet stort ressursforbruk og utslipp til elektronikk. Derfor er disse produktene prioritert i den sirkulære økonomien, sier Ellen Hambro.

1. juli 1999

Det var den 1. juli 1999 at «Forskrift om kasserte elektriske og elektroniske produkter» ble iverksatt. Allerede i mars året før underskrev bransjeforeningene en avtale med Miljøverndepartementet om reduksjon, innsamling og behandling av EE-avfall.

– EE-bransjen har vist ansvar og stor samarbeidsvilje både når det gjelder forskriften og den avtalen som skal sikre effektiv gjennomføring av forskriften, uttalte daværende miljøvernminister Gro Fjellanger.

Med i avtalen var NEL, Kontor- og Datateknisk Landsforening, Leverandørforbundet LYD & BILDE, Leverandørforbundet for Mobil- og Telekommunikasjon, Teknologibedriftenes Landsforening, Elektroforeningen og Elektroindustriens Bransjeforening.

De fire førstnevnte foreningene opprettet Hvitevareretur AS og Elektronikkretur AS, som gikk sammen under betegnelsen El-retur.

Når Fagbladet Elektronikkbransjen 25 år og én dag senere møter Stordrange, Løken og Ervik i Norsirks lokaler på Helsfyr i Oslo, er det både for å se tilbake på årene som er gått, men også fremover.

Berntsen ga valget

– Etter at Norge ble medlem av EØS og EU-landene innførte returordningen for elektroniske produkter, måtte Norge gjøre noe tilsvarende. Da fikk bransjeorganisasjonene valget av miljøminister Torbjørn Berntsen; enten ble det opprettet et statlig returselskap, eller så måtte bransjen selv løse problemet. Organisasjonene i bransjen stiftet Elektronikkretur og Hvitevarretur, samt Returselskapet for Næringselektro (Renas). De to førstnevnte har samarbeidet fra dag én, er senere fusjonert, og har i 25 år med stadig større suksess drevet med forbrukerelektronikk og -avfall. Vi har utvidet virksomheten til å gjelde batterier og emballasje, og det kan tenkes at det kommer ytterligere utvidelser, sier Stordrange.

Han er partner i Sands Advokatfirma, og var helt fra starten involvert som rådgiver på vegne av bransjeforeningene. Da EE-bransjen i 1998 stiftet Elektronikkretur, ble han styrets første leder, en rolle han siden har hatt.

Samtidig stiftet Norske Elektroleverandørers Landsforening (NEL) selskapet Hvitevareretur. Daglige ledere i de to selskapene ble Hans Løken og Helge Åmotsbakken.

– Vi var samlokalisert i EE-bransjens lokaler, og gikk hånd i hånd til selskapene i 2005 ble fusjonert i Elretur, sier Løken.

Upløyd mark

Stordrange sier returselskapene disse årene har vært en vesentlig del av hans virksomhet og arbeidshverdag.

– Dette har bare vært en glede, alltid med en veldig dyktig administrasjon. Vi har vært avanserte når det gjelder miljøløsninger, hele tiden forut for lovgivers krav, ikke minst takket være at vi har brukt mye tid på å holde oss à jour med utviklingen i EU. Siden vi har vært såpass fremoverlent har det hele tiden vært en trygg og god økonomi, og morsomme arbeidsforhold, sier Stordrange.

– Har det bydd på utfordringer å få med seg aktørene i bransjen?

– I starten reiste vi land og strand rundt, og holdt møter med handlerne og ikke minst leverandørene. Handlerne var skeptiske til at returordningen skulle gi merarbeid de ikke fikk betalt for, og de var livredde for miljøgebyrene. Disse skulle finansiere virksomheten, og var egentlig en forskuddsbetaling. Vi brukte nesten et år på å forberede bransjen, og ikke minst på å inngå avtaler med transportører, innsamlere og behandlingsanlegg i de ulike landsdelene, sier Løken.

– Dette var upløyd mark?

– Fullstendig. Vi kunne støtte oss litt på Batteriretur som allerede var operative, ellers var vi først, også i europeisk sammenheng. Gjennomgangsmelodien var at dette kostet penger, og mange var redde for at salget skulle påvirkes av miljøgebyret, sier Løken.

Gratispassasjerene forsvant

Han sier blant annet Sverige og Danmark fulgte malen som ble lagt i Norge.

– Vi øste av vår kunnskap, sier Løken.

– Det ble etter hvert holdt en del internasjonale møter mellom returselskapene, og helt frem til vår tid er Norge blitt trukket frem som et ideal for andre som skulle bygge opp sine returordninger, sier Stordrange.

– I hvilken grad bidro de norske myndighetene?

– Ifølge bransjeavtalen som ble gjort med myndighetene skulle de bidra med noen kroner i fødselshjelp, og vi fikk vel 250.000 kroner det første året, sier Løken.

I 2004 kom avfallsforskriften, hjemlet i forurensningsloven.

– Vi hadde lenge arbeidet for å få innført en generell regel som omfattet alle, uavhengig av om man var med i en bransjeavtale eller ei, slik at det ikke lenger var mulig å være gratispassasjerer. Det viktigste har likevel hele tiden vært at våre kunder skulle få noe positivt ut av å være tilsluttet oss, et kvalitetsstempel de kunne smykke seg med, og det har vi lykkes med, sier Stordrange.

– Hvordan var konkurransen de første årene?

– Vi har hele tiden hatt konkurrenter, men ingen klarte å hevde seg mot de store volumene vi representerte. Etter en tre-fire år var vi oppe i 80.000 tonn bare på brunevaresiden. Det var enorme mengder, og hvis man deler det opp i 10 tonn på ett vogntog, blir det flere hundre vogntog i døgnet, sier Løken.

Fusjonerte i Elretur

– Det var bare sunt for oss å ha konkurranse, og den var størst innen IT-sektoren. Det var ingen særlig konkurranse i brune- og hvitevaresektoren. Det hører med i bildet at konkurrentene vi hadde fram til 2010 senere er kjøpte opp og fusjonert inn hos oss, sier Stordrange.

Hvitevareretur og Elektronikkretur samarbeidet helt fra starten under navnet Elretur, og i 2005 fusjonerte de i et selskap med dette navnet. Her ble Løken daglig leder, inntil han i 2008 gikk av med pensjon og ble etterfulgt av Stig Ervik.

– Det var en ekstremt interessant oppgave. Den største utfordringen til å begynne med var faktisk å redusere innsamlingen, siden mange av de konkurrerende virksomhetene ikke ville ta sin andel av EE-avfallet, spesielt det som befant seg i grisgrendte strøk. Dermed måtte myndighetene true med sanksjoner, og da de ikke greide å innfri kravene kjøpte vi i 2011-2012 opp disse konkurrentene. Etter hvert kom European Recycling Platform (ERP) inn som en mer solid konkurrent, blant annet som produsentansvarsselskap for Elkjøp, som tok sine forpliktelser, sier Ervik.

Han sier dette var en utfordrende periode.

– Vi hadde ikke skuldre til å alene bære kostnadene for all innsamling, etter at vi hadde mistet 25 prosent av inntektene da Elkjøp meldte seg ut som kunde. Derfor besøkte vi kommunene, for å informere dem om at EE-avfallet måtte fordeles mellom returselskapene, sier Ervik.

Batteri og emballasje

Etter hvert begynte Elretur også å satse på ombruk.

– Vi gikk inn i selskapet Alternativ data, som vi i 2013 kjøpte 100 prosent, og videreutviklet dette frem vi solgte det i 2019, sier Ervik.

– Suksessen var så stor at enkelte av våre kunder følte det ble en for sterk konkurrent, skyter Stordrange inn.

Virksomheten til Alternativ data er i dag en del av Foxway i Sandefjord.

I 2013 og 2015 ble datterselskapene Batterigjenvinning AS og Emballasjegjenvinning AS etablert.

– Bakgrunnen var at våre kunder i EE-sektoren også ønsket å bruke oss på disse områdene, sier Ervik.

I januar 2017 ble Norsirk det nye firmanavnet.

– Elretur er i dag et datterselskap i Norsirk, sammen med Batterigjenvinning og Emballasjegjenvinning. Etter hvert som vi gikk inn i nye områder, var dette en naturlig endring, sier Ervik.

Han sier Norsirk i år for alvor har begynt med rådgivningstjenester, i første omgang som en egen avdeling i selskapet.

– I forbindelse med nye forordninger fra EU, først og fremst på emballasjesiden, trenger våre kunder rådgivning når det gjelder utforming av emballasje, for at den skal være i tråd med kravene som kommer frem mot 2030, sier Ervik.

Andre bransjer

– Ser dere på andre utvidelser av virksomheten?

– Vi har bygd et produsentansvarssystem, med en rekke fellesfunksjoner. Her innhenter vi ulike data som knyttes opp mot organisasjonsnummer og artikkelnummer, som enkelt kan knyttes til andre bransjer. Her ligger vår kanskje største forse, sier Ervik.

– Vi har menneskene, systemene og portalen, som er anvendelig for og bør brukes på flere fraksjoner. Her har vi gjort store investeringer, og dette faller sammen med at EU krever returordninger på stadig flere områder, som tekstiler, bygningsmaterialer og oppdrettsutstyr. Den nåværende virksomheten må ikke sette grenser for hva selskapet skal drive ned de neste 25 årene, sier Stordrange.

Norsirk har i dag 19 ansatte, og omsetter for 285 millioner kroner.

– Det har vært en jevn vekst, med liten dipp under pandemien, da folk kastet mindre, sier Stordrange.

– Hva betyr det for selskapet at dere er eid av fire bransjeforeninger?

– Det betydde mye i oppstartsfasen, siden vi ble introdusert for alle bedriftene som var tilsluttet eierne, og de ble våre kunder. I starten var det til og med slik at vi kalte kundene for våre medlemmer. I dag betyr ikke eierskapet like mye, siden Norsirk i seg selv som selskap er svært konkurransedyktig, sier Stordrange.

Skatt og utbytte

– En viktig del av virksomheten er å følge med på og utvikle oss i tråd med rammevilkårene fra myndighetene, som i en stor grad blir satt av EU. Dette gjelder for eksempel materialgjenvinningskrav på plastavfall, batterier og emballasje. Vi er derfor påpasselig når vi kjøper plass og ressurser til gjenvinningsprosessene våre, slik at anleggene vi velger tilfredsstiller de nye kravene, sier Ervik.

Da EE-avtalen med Miljøverndepartementet ble underskrevet i 1998, ble Renas opprettet for å håndtere næringselektronikk.

– Hva er forholdet mellom dere i dag?

– I dag er vi konkurrenter i et fritt marked, men vi har absolutt et fint og avklart forhold, sier Ervik.

Høsten 2023 skjedde en viktig endring for Norsirk, som helt siden Hvitevareretur og Elektronikkretur ble opprettet har vært fritatt for skatt.

– Grunntanken var basert på dette prinsippet, at vi siden vi ble eid av organisasjoner ikke skulle betale skatt, sier Løken.

– I dag er vi et vanlig aksjeselskap, med innbetaling av skatt og mulighet til utbetaling av utbytte. Det er viktig å skille mellom selve produsentansvaret, og kapasiteten som bygges for å håndtere produsentansvaret. Hvis dette kobles, hindres konkurransen. På samme måte som man fritt kan velge et produkt, som et PC-tastatur, må det være mulig å fritt velge produsentansvarsløsning, i forhold til kvalitet, gjenvinningsgrad og pris, sier Ervik.

Sender til utlandet

– Hva har skjedd på mottakssiden, og med gjenvinningsanleggene i dagens marked?

– Her har det definitivt vært en stor utvikling, både teknologisk og mekanisk, og gjenvinningsgraden er blitt mye høyere. For EE-avfall tar det kanskje ti år fra produktet kommer på markedet til det kastes, og dette tar vi høyde for i kravene vi stiller til behandlingsanleggene, siden vi sitter på produsentenes side, sier Ervik.

– Hvor stor del av produktene sendes til utlandet for gjenvinning?

– På samme måte som produktene er produsert i utlandet, gjenvinnes de der man trenger råvarene. Det meste sendes derfor ut av landet, etter at miljøsaneringen har skjedd i Norge, slik at vi har kontroll på alt som er av farlig avfall. Dette skjer hos Metallco på Gjøvik, Revac i Tønsberg, og Stena Recycling i Lillestrøm, sier Ervik.

– Hvilke markedsandeler har dere?

– Ser vi på EE-avfall, ligger det for husholdningsprodukter på rundt 45 prosent, mens hvis vi tar med næringsavfall er nede på 35 prosent. For husholdningsbatterier ligger vi på 50 prosent, mens vi innen emballasje i år vil komme på 15 prosent, sier Ervik.